4 249 ord og 173 noteskrevne sider utenat, det er hva som kreves av Skala Vokal når de står på scenen i Smia lørdag 25. oktober. Jeg har faktisk telt. Jeg blir nesten svimmel av å tenke på det. Og så blir jeg mektig imponert over jobben de gjør. 4 249 ord og crescendo, legato, stakkato, forte, piano strødd utover 173 sider. I tillegg skal de leve seg inn i teksten, ha riktig klang på stemmen og selvfølgelig synge riktige toner.
Da har jeg det heldigvis litt enklere. Vi har en fin arbeidsdeling koret og jeg. De synger, jeg vifter med armene, som mitt femårige barnebarn uttrykte det. Flaks for meg, for jeg har aldri vært flink til å lære meg noe utenat. Jeg er den eneste som har privilegiet av å ha notene foran meg og publikum bak meg. Jeg trenger heller ikke tenke på tonene, men jeg prøver å holde orden på viftingen min.
Det er mange år siden vi fant ut at vi synger mye bedre uten noter. Det krever mer forberedelse, men forskjellen er enorm. For oss begynner musikken for alvor etter at notene er lagt bort. Det er et paradoks at de minst notekyndige blir aller mest opptatt av notene sine foran et publikum. Notene egner seg nemlig veldig godt til å gjemme seg bak.
For oss begynner musikken for alvor etter at notene er lagt bort.
Det koster å stille seg fram foran et publikum. Det krever mot i tillegg til gode forberedelser. Mot til å by på seg selv og mot til å kanskje feile. I år har vi lagt inn koreografi og da blir du veldig synlig. Snur du deg feil vei eller glemmer å ta ned hånden din på riktig taktslag, står du der som et rådyr i lyskasterne. Da hjelper ikke et noteark deg engang. I tillegg synger alle i hver sin mikrofon. Det er ingen mulighet for å gjemme seg bort.
Det pugges rundt i Drøbak om dagen. Trinn øves foran speil. Ord og melodier repeteres i bilen, på tur med bikkja eller sammen med oppvasken om igjen og om igjen. Det begynner å sitte, men dette er ferskvare som må holdes friskt helt fram til konserten. Om igjen og om igjen. På korøvelsene deles gode råd; «husk at første gangen holder vi tonene i tre slag, andre gang i to.» Det er mange detaljer som skal på plass før vi er helt klare for scenen.
Jeg vil løfte frem disse modige drøbaksdamene. Frisøren, bibliotekaren, læreren, eller kanskje hun som står foran deg i køen på Kiwi. Disse som fram til konserten memorerer 4 249 ord, 173 noteskrevne sider og koreografi. Jeg kan love deg at det kommer til å sitte som et skudd. Vi er best når det gjelder. Derfor håper jeg at du tar deg tid til å dele opplevelsen med oss, det blir liksom ikke det samme uten publikum. Og jeg håper du kan dele noe av min stolthet over disse damene som tør.
Smia
25.okt. 25 kl 18:00