Vi skulle ikke startet et kor da dere?

Ja, det var omtrent sånn. Rett etter sommerferien for 13 år siden. Det var Trine som hadde fryktelig lyst til å synge i kor. Hun som etter hvert skulle bli sjefen i altrekka, men det visste vi ikke da. Vi visste jo knapt opp og ned på et noteark.

Trine var så klar at vi startet første uka etter høstferien, hun hadde tre venninner, som også var søstre, og så var det tre kollegaer. Seks stykker og en dirigent. Tre sopraner og tre alter med lite korerfaring, men siden dette var så viktig for vår felles venninne, så stilte vi opp.

Resten er historie som man pleier å si. Historien om Skala Damekor. De seks sangerne holdt ut den første høsten. Knisingen under oppvarmingen stilnet, men alle var ikke like entusiastiske når det nærmet seg jul, så de takket for seg. Men ildsjelen Trine lå ikke på latsiden og i løpet av det neste året dukket det stadig opp noen fra nabolaget som ville teste ut det å synge i kor.

Da vi ble tolv, flyttet vi opp i dirigentens stue. Det var den første milepælen vår. Det ble heldigvis flere; den første konserten, den første firstemte sangen og Bruremarsj fra Østerdalen, den må nevnes. At det kan være så mye sprengstoff i en brudemarsj kom som en overraskelse. Det ble vårt «make or break»-øyeblikk med opprørsstemning i altrekka. Andresopranene himlet med øynene og holdt på å gå på veggen. Skala Damekor hadde sin første eksistensielle krise og var nær en avslutning, men vi kom oss i mål og i dag blir utfordringer målt opp mot brudemarsjen; «klarte vi den, klarer vi alt!»

«At det kan være så mye sprengstoff i en brudemarsj kom som en overraskelse.»

Vi forstod også at vi måtte ta noen grep for å beholde de kvikkeste blant oss, og gruppen «Special Needs» så dagens lys. Her kunne de som trengte det, få en ekstra utfordring med å synge flerstemt i en liten gruppe i tillegg til korsangene.

Den første konserten var en julekonsert sammen med et søsterkor i nabokommunen. Vi var ikke høye i hatten mens vi toget inn med vår innøvde Bruremarsj. Men da konserten var over, hadde vi en opplevelse av å være uovervinnelige og høye på oss selv. Dette var så gøy! Slike gode opplevelser har det blitt en del av opp igjennom årene.

Vi har flyttet ut av dirigentens stue for mange år siden. Sangere har kommet og gått, men Trine er fortsatt sjef for altrekka. Og vi har fått nytt navn. Skala Damekor har blitt Skala Vokal. Det har vært litt av en reise! Ikke bare for koret, men også for hvert enkelt medlem. Det mest illustrerende eksempelet er kanskje hun som presenterte seg med «jeg vet ikke om jeg kan synge, men jeg elsker å synge med radioen.» Hun ble en av våre dyktige solister.

25. oktober står 40 damer fra den lille byen vår på scenen i Smia. De har øvd på koreografi, pugget tekst og sunget i sugerør, gjort alt som må til. De har lagt ned timer i forberedelser for å gi publikum en flott opplevelse i konserten SYNG DANS LEV. Og du er hjertelig velkommen til å dele denne kvelden sammen med oss.

Alle fotografier: Bernt Halseide